Det meste her er

Sakset fra ;

( Årsaken til at undertegnede tillot seg å " sakse "

er at så mange søker et sted å hente hjelpen

og undertegnede fryktet denne fantastikse artikkelen

plutselig en dag kan være vekk fra Internett)

Psykopaten
- hvordan er han, hvordan takle ham?
- De fleste vil komme borti psykopater - vi regner med at om lag 5 % av befolkningen har psykopatiske trekk. Dette er mennesker som lett kommer i konflikt med sine omgivelser, som har problemer med sosial mestring. En del av dem kommer også i konflikt med loven, sier psykiater Hans Jakob Stang.

- Psykopat-begrepet er omdiskutert?

- Ja, ordet psykopat er nærmest tabubelagt, og det blir regelmessig spetakkel når noen bringer det frem i lyset. Få psykiatriske begreper er så omdiskutert som psykopati-begrepet. Det har liksom ikke vært helt stuerent og pent å snakke om psykopater.

- Men du mener at psykopat-begrepet er brukbart?

- Ja, bare man avgrenser bruken av det. Vi må ikke falle for fristelsen til å tro at det befinner seg en psykopat bak hver busk.

Skjellsord på folkemunne

- Psykopat er blitt et skjellsord på folkemunne?

- Psykopati-diagnosen fikk en stemplingseffekt, og ble brukt som skjellsord. Det henger naturligvis sammen med de personlighetstrekk det her er snakk om. Ettersom psykopatene etter vanlig oppfatning er lite tilgjengelige for behandling, er det også forståelig at mange psykiatere har vist liten interesse for dette fenomenet. Annerledes er det for de mange som har dette problemet innpå livet i sin hverdag. Det kan være hjemme, blant slekt og venner eller på arbeidsplassen. Psykopatenes ofre må til stadighet forholde seg til de konflikter som oppstår, til manipulering, urettferdighet, aggresjon og den fortvilelse og maktesløshet som gjerne følger med når en psykopat er på ferde.

- Man står i fare for å stemple meningsmotstandere, mennesker man misliker eller andre man synes virker "snåle", som psykopater?

- Psykopati-begrepet er utvilsomt brukt for å stemple mennesker med avvikende meninger. Vi har en tendens til å mene at det er noe galt med mennesker som ikke deler våre egne grunnleggende vurderinger av hva som er positivt og negativt i tilværelsen. Religiøse og politiske agitatorer, streikeledere og demonstranter har måttet ta slike betegnelser på sin kappe, hvorpå budskapet deres på en måte er blitt ufarliggjort.

Selvusikker og angstbitersk

- Hva er de typiske personlighetstrekk ved en psykopat?

- Psykopaten er en selvusikker, men samtidig utrygg og angstbitersk person som hele tiden er i forsvarsposisjon, og som føler at angrep og aggressivitet på det verbale plan er den beste måte å redusere egen indre spenning og ubehag på.

Det som kjennetegner psykopatene er de avvikende karaktertrekk som er en del av deres personlighet. De har blant annet en mangelfull innlevelsesevne, slik at deres følelsesmessige forhold til andre blir overfladiskog vekslende, alt etter hva som passer dem i øyeblikket.

Psykopaten har videre en manglende evne til å reagere med skyldfølelse, og en tendens til å bortforklare eller legge skylden over på andre.

De kan være humørsyke, de tåler motgang dårlig og har ofte en svak impulskontroll slik at de reagerer heftig og spontant når noe skjer. Det sier seg selv at slike karakteregenskaper fører til stadige konflikter med omgivelser, og til store problemer for de nærmeste og andre som må omgås slike personer. Karakteristisk for psykopater er altså mangelfull impulskontroll. Liten evne til å utvikle nære relasjoner. Ustabile i parforhold. Uten tanke for konsekvensene av egne handlinger.

Manglende evne til å reagere med anger og skyldfølelse.

Psykopater har derimot store evner når det gjelder å fraskrive seg skyld.

Og de oppfatter alltid situasjonen som om de selv er uten skyld. Ofte har psykopaten en klar mening om hvem som har skylden. Og psykopaten har lav toleransegrense. Psykopater kan ha lett for å bli hysteriske. Det kan være en forsiktig kritikk, et spørsmål de ikke liker - eller de blir grepet i en løgn. Deres motto synes å være at angrep er det beste forsvar.

Målet er å få den uskyldige til å bli skyldig.

Uklar grense mellom normal og avvik

- Mange av de karaktertrekk du her har beskrevet, passer godt med egenskaper og særtrekk som de fleste mennesker har?

- Nettopp! Det er ofte vanskelig å vite hvor grensen mellom det normale og avviket går. Grensen mellom unormale og psykopatiske trekk er flytende. Diagnosen stilles ut fra karakteregenskaper, personlighetstrekk vi alle har mer eller mindre av. For å kalle en person psykopat, må disse egenskapene være uttalte og av langvarig karakter. Det er ikke nok å ha et av disse trekkene, det må være flere og de må prege hele personligheten.

Uten skyldfølelse

Stang peker på at mange forbinder "psykopat" med mennesker som stjeler lyver, voldtar og dreper uten noen form for skyldfølelse eller medfølelse for andre mennesker.

- Dette er psykopaten i sin ytterste konsekvens. Men det er bare en side av saken. Psykopaten finnes forkledd i en rekke utgaver og mennesketyper. Psykopatien får ulik utforming - alt etter menneskers sosiale utgangspunkt: Alt fra psykopater som får en kriminell løpebane, ti psykopater som fungerer mer eller mindre godt - og til de som viser stor mestringsevne og oppnår høye posisjoner i samfunnet.
Fasaden til psykopaten er gjerne smilende, suksessrik, handlekraftig og selvsikker. Ofte dreier det seg om mennesker med høy anseelse i samfunnet. Det er gjerne begavede og ærgjerrige mennesker med toppstillinger i samfunnet. Deres ufølsomhet for andres behov og deres skruppelløse moral medfører intriger og manipuleringer og ofte et stort forbruk av medarbeidere, med mange påfølgende personlige problemer. Alle arenaer med muligheter for makt, for å hevde seg - tiltrekker psykopaten.

Hva gjør vi med psykopatene blant oss?

Psykopatene finnes altså blant oss. Vi møter dem i hverdagen - på hjemmebane, som mor, far, søsken, kjæreste eller ektefelle, på arbeid og i fritidsaktiviteter.

Psykiater Hans Jakob Stang er særlig opptatt av den skjulte maktutøvelsen fra psykopater: Psykopatenes diktatur innenfor hjemmets fire vegger.

- I mange tilfeller oppdages de psykopatiske tilbøyeligheter bare av de som lever sammen med plageånden. Omgivelsene kjenner ikke hans eller hennes sanne jeg. Og om familiemedlemmene klager til omgivelsene, forstås klagen sjelden. Ofte er det psykopaten som får medhold utenfor familiekretsen. Når for eksempel kona begynner å gjøre alvor av tanken på skilsmisse, lover gjerne psykopaten at han skal forbedre seg. Han blir tilgitt, men så fortsetter det hele. . .

De fleste lider i stillhet

- Men de fleste lider i stillhet, alene. . .

- Det er riktig. Men det er merkelig hvordan enkelte, og kanskje særlig kvinner, holder ut med partnere som hater, forakter og ydmyker dem til stadighet. Hvorfor ikke droppe ham definitivt? Det er kommet en god del litteratur om kvinner som elsker menn som hater dem. Den litteraturen bør studeres grundig, ikke minst av dem som lider av den skjebne å skulle dele livet med en psykopat.

- Hvor stor er mulighet til å endre karakter og personlighet når disse sider er ferdig utformet i voksen alder?

- I det store og hele er vi ganske uforanderlige i grunntrekkene når vi har nådd skjells år og alder…

Barna mest sårbare

Dr. Stang peker på at barna er mest sårbare.

- Med en psykopat i huset, går det verst ut over barna. De er helt avhengige av sine foreldre. Under slike forhold blir barna usikre, engstelige, hemmede, forvirrede og ulykkelige. Noen vil reagere med å trekke seg tilbake og isolere seg, andre kan selv blir utagerende. Barnas symptomer kan igjen forsterke spenningene og problemene i familien, slik at de kommer inn i en ond sirkel.

- Må barna leve med en psykopat?

- Nei. Det er klart at en slik familier trenger hjelp. Men spørsmålet er |hvordan hjelpe når familien ikke selv har bedt om hjelp. Ofte stiller for eksempel moren seg blankt avisende til et slikt forslag. Situasjonen kan virke låst. Barna fortsetter å lide. Når barn lider, er det barnevernets plikt og ansvar å gripe inn. Men barnevernet kan ikke gripe inn uten at det foreligger en anmeldelse, og hvem vil anmelde sin brors familie, sin venns familie eller sin nabos familie til barnevernet? Vi voksne beskytter hverandre. Barna kommer ofte i annen rekke.

De som blir kjent med omsorgssvikt eller at det foregår barnemishandling i en familie, kommer egentlig i et moralsk dilemma. Spørsmålet blir ofte om man skal spare seg selv for ubehag og beskytte de voksne, eller om man skal ta barnas parti i håp om å sikre dem bedre oppvekstbetingelser.

- Hvordan kan man for eksempel innen familiekretsen hjelpe psykopaten?

- Den kampen er det ofte vanskelig å ta i familiesituasjonen. En familie som blir klar over problemet, bør sammen diskutere strategi. Felles front og klare grenser om hva slags atferd som aksepteres og ikke aksepteres, er en god strategi. Men dette er letter sagt enn gjort. I en slik situasjon har man lett for å bli ettergivende. Rett og slett fordi det er slitsomt å drive kamp innad i familien.

Sjelden behandlingsmotiverte

I noen tilfeller opplever psykopatene situasjonen som så smertefull at de søker hjelp hos fagfolk. Mange har den oppfatning at psykopaten kan "hjelpes", at fagfolk må kunne gjøre noe med vedkommende. Men dessverre blir de ofte skuffet, påpeker Hans Jakob Stang.

- Psykopater er sjelden motivert for faglig hjelp?

- Hovedproblemet er at psykopaten føler seg frisk, og gjerne blir rasende dersom en pårørende anbefaler psykiatrisk hjelp. Psykopaten trenger aldri behandling. Ethvert forslag om å søke lege eller annen rådgivning og terapi, blir avvist med forakt. Skylden lagt på kone og barn. Han vil likevel bare si: Dette gjelder ikke meg. Det er deg, ikke meg det er noe galt med. Psykopaten vil sjelden samarbeide med behandleren. Derfor finnes det få gode behandlingsmuligheter.

- Tror du i det hele tatt at det er mulig å behandle psykopater?

- Overfor en del må man fullstendig resignere. Her må man ta sikte på å beskytte miljøet så de gjør minst mulig skade for andre. Det er viktig med en realistisk holdning overfor psykopaten. Igjen og igjen ser man hvordan folk kan få seg til å dekke psykopaten og unnskylde hans handlinger. Som regel hjelper man heller ikke pasienten ved en slik holdning.

Ondskap satt i system

Stang legger ikke skjul på at psykopati kan ha med ondskap å gjøre.

En psykopat kan finne personlig stimulans i å skade andre ved sin måte å påtvinge andre sin vilje på eller ved å trakassere dem. Han spiller da den ondes rolle i livet.

- Det er dette som gjør noen psykopater til redselsfulle personer: Hans glede og opplagte stimulans ved å være ond mot andre.

Hans Jakob Stang, som er lege og psykiater, peker på at psykopaten på mange måter er motsetningen til karakternevrotikeren. Mens nevrotikeren føler seg hemmet, skyld betynget og engstelig, vil psykopaten preges av mangelfull hemning og være uten særlig skyldfølelse, angst og anger.

- Hvordan kan folk flest lære å gjennomskue psykopaten?

- Den eneste måten flere kan lære gjennomskue atferdsavvikerenes vesen og taktikk på, er gjennom opplysning. Det er derfor viktig at psykopatenes lammende innflytelse på medmennesker blir belyst.

Hva er årsaken til psykopati?

- Psykopati er en karakterforstyrrelse med røtter tilbake til barndommen.

Den typiske psykopat har hatt en trist barndom og har ganske tidlig hatt følelsen av å være uønsket. Hans første leveår har gjerne vært preget av fattigdom og nød uten rimelig god fysisk og følelsesmessig omsorg. Mange har i perioder vært adskilt fra sine foreldre eller har vokst opp hos mor eller pårørende uten far. Som barn har de hyppig vært utsatt for kulde og følelsesmessig avvisning, forsømmelse og iblant grusomhet. Vi vet at en del mennesker som har fått diagnosen psykopati, kommer fra barndomshjem preget av kriminalitet, alkoholisme og selvmordsforsøk, sammen med inkonsekvent og usammenhengende oppdragelse med forskjellige oppdragere. Dette skaper vansker i jeg-oppbyggingen. Psykopaters barndomsmiljø har ofte felles trekk, som forsømmelse av barnets dypere behov for nærhet, kontakt, varme og forståelse.

- Oppdragelse og miljø er altså det mest avgjørende for om et menneske blir psykopat?

- Utvikling av en psykopatisk personlighetstype er et sammensatt problem som ingen har full oversikt over. Både biologiske, psykologiske og sosiale forhold synes å være av betydning. De fleste ser på psykopatien som et resultat av uheldig samspill mellom arvelige egenskaper og miljømessige påvirkninger.

Kan psykopati være arvelig?

- Psykopati kan altså være arvelig?

- Det er ikke påvist noen direkte arv av psykopatiske egenskaper. Det er aldri funnet noe bestemt arvestoff i vår arveutrustning som kan knyttes til psykopati. Men man arver en rekke forskjellige egenskaper, og det er kanskje mer en uheldig kombinasjon av disse som kan slå ut i psykopati.

Derfor er det viktig å søke hjelp

til å bli kvitt den uehldige påvirkningen .

Søke hjelp

og lære å leve eget liv !

Barn er ikke psykopater!

- Hvilke trekk hos et barn bør foreldre være på utkikk etter for å hindre at de utvikler psykopatiske trekk?

- For det første: Barn er ikke psykopater! Det som hos voksne blir oppfattet som psykopatiske trekk, kan være helt normal atferd hos barn. Barn er forskjellige, og noen barn er vanskeligere enn andre. De kan være mer krevende, aktive, selvhevdende og hissigere enn andre. De setter større krav til foreldrene fordi de er så oppmerksomhetskrevende, og fordi de blir så sinte eller fornærmet når man setter grenser for deres atferd. Man kan si at de har psykopatiske atferdstrekk. Likevel må man være ytterst forsiktig og ikke snakke om psykopati i barne- og ungdomsårene. Vi må huske på at psykopatiske trekk ikke er noe annet enn allmennmenneskelige egenskaper. Riktignok i forsterket og uheldig form og i rikt monn. Men i barne- og ungdomsalderen må vi vise en annen toleranse for dette enn i voksen alder, understreker overlege Stang. Men han tilføyer:

- Ser vi på spedbarnet ut fra vår problemstilling, så finner vi en liten psykopat: De psykopatiske trekk er blant annet selvsentrerthet, selvhevdelse og krav om øyeblikkelig driftstilfredsstillelse. Atferden styres av lystprinsippet. Ser vi på barn i trassalderen, eller ungdom i løsrivelsesfasen, kan vi igjen finne mange psykopatiske trekk i deres atferd og reaksjonsmønster. Men det er jo slik det skal være! Det er en nødvendig prosess i utviklingen mot egen identitet og et selvstendig individ. Nettopp gjennom disse fasene av utprøving og feiling, grensesprengende atferd og grensesettende korrektiv fra foreldrene, får de fleste slipt ned sine mer uheldige atferdstrekk, slik at personlighetsutviklingen blir rimelig harmonisk.

- Men noen er fra naturens side så ustyrlige og uregjerlige, og noen oppvekstmiljøer er så svake, at nødvendig atferdskorrektiv ikke lykkes. I slike tilfeller vil resultatet lett bli varige personlighetsforstyrrelser slik man ser det hos psykopatene.

Engang - alltid psykopat?

- Det synes å være en tendens til at de psykopatiske trekk roer seg noe ned etter hvert som man blir eldre. Kliniske erfaringer tyder på at psykopaten med årene modnes og får en mer stabil tilværelse dersom hans avvik ikke allerede er komplisert med alkoholproblemer eller narkomani.

- De fleste psykopater er menn?

- Det har man trodd, ja. Men nå er man i fagkretser ikke lenger så sikker på det. Mange mener i dag at det er like mange psykopater blant kvinner som blant menn. Men det legges lettere merke til blant menn som har flere synlige symptomer. Sannsynligvis er psykopati nokså likelig fordelt mellom kjønnene. De mannlige psykopatene er mer synlige i landskapet fordi de bruker mer alkohol og mye oftere begår kriminelle handlinger. De har oftere nøkkelposisjoner i samfunnet og gjør dermed mer skade. De kvinnelige psykopatene, derimot, utøver sin makt på en mindre synlig måte, kanskje særlig på arbeidsplassen eller i familien, svarer dr.med. Hans Jakob Stang.

Tips en venn- du kan tipse andre om at landets fremste spesialister gir gode helseråd på denne Internett-adressen ved å sende en epost-melding.


Dette intervjuet er " SAKSET " fra "Helsenytt-for alle" - hjemmenes fagblad for gode helseråd.

Det finnes en samling seriøse helselinker av prima kvalitet og mange flere helseråd-temaer på disse internett-sidene...

Intervjuer: Jan Arild Holbek